Utenriksregnskapet, ofte omtalt som betalingsbalansen, er regnskapet over et lands økonomiske transaksjoner - import, eksport, kapitalstrømmer - med utlandet over en viss periode, som regel et år.
Utenriksregnskapet stilles opp etter internasjonalt vedtatte retningslinjer, nedfelt i en manual utgitt av Det internasjonale pengefondet (IMF). EU har utarbeidet en egen utgave som ivaretar spesielle forhold i medlemslandene, og Norge er ifølge EØS-avtalen forpliktet til å følge denne.
Utenriksregnskapet deles i to hoveddeler: driftsregnskap og kapitalregnskap. Driftsregnskapet i et utenriksregnskap omfatter alle realøkonomiske transaksjoner, herunder kjøp og salg av varer og tjenester samt kjøp og salg av kapitalvarer, mens kapitalregnskapet bare er en oversikt over rent finansielle transaksjoner.
Differansen mellom inntekter (salg) og utgifter (kjøp) på driftsregnskapet vil gi et netto over- eller underskudd, som må motsvares av en netto finansstrøm. Et underskudd på driftsregnskapet kan for eksempel dekkes ved at det tas opp lån i utlandet (kapitalimport). Et overskudd på driftsregnskapet kan på tilsvarende måte brukes til nedbetaling av gjeld til utlandet (kapitaleksport).
Det er normalt at det foregår kapitalimport til land som opplever særlig rask økonomisk utvikling. Denne kapitalimporten vil kunne komme i stand gjennom vanlig kredittyting, og skaper ingen betalingsproblemer for landet. Et underskudd på driftsregnskapet som skyldes at det løpende forbruk i et land er høyt vil derimot kunne representere et betalingsbalanseproblem som myndighetene må ta seg av.
(Kilde: Store Norske Leksikon)