Skipseksportkampanjen er betegnelsen på et norsk motkonjunkturtiltak for å redde den norske verftsindustrien på 1970-tallet. På grunn av oljekrisen på 1970-tallet stoppet bestillingen av nye skip opp hos norske verft. I 1975 ble det klart for myndighetene at et stort antall verft ikke hadde oppdrag ut over 1976. Dette truet et stort antall norske arbeidsplasser, særlig i distriktene og langs kysten. For å motvirke denne krisen bestemte myndighetene seg for å lete opp prosjekter i utviklingsland og tilby disse landene gunstige lånebetingelser mot at de kjøpte skip fra norske verft.
Lånene (eksportkredittene) ble gitt i perioden mellom 1976 og 1980. Noen av landene som mottok lån var Burma, Vietnam, Sudan, Ecuador, Egypt, Peru, Jamaica, Ghana og Guinea. Norge eksporterte tilsammen 156 skip og fartøy til 21 land, og det ble gitt lån for 3,7 milliarder kroner. I tillegg ble det gitt såkalt rentestøtte for mellom 1,2 og 1,5 milliarder. Rentestøtte var gaver, gitt for å lette lånebyrden.]
Lånene ble gitt ved hjelp av eksportkredittgarantier fra GIEK. Hvis kjøper ikke betalte for seg, ville GIEK utbetale erstatning til kreditor og overta fordringen. Dette skjedde med et stort antall lån.
Fra 1979 ble det meldt om misligholdte lån. Gjelden utviklingsland hadde til Norge på grunn av skipseksportkampanjen var frem til 1988 på 3,7 milliarder kroner. På grunn av de store gjeldsproblemene de fleste utviklingslandene hadde, vokste denne gjelden i steden for å bli nedbetalt.
I 1998 la Sentrumsregjeringen fram en gjeldsplan, hvor Norge forpliktet seg til å slette krav hvis land gjennomførte reformer bestemt av HIPC-initiativet-initiativet eller Parisklubben. Frem til 2006 slettet Norge gjeld etter skipseksportkampanjen for 1,1 milliarder i sammenheng med internasjonale gjeldsletteordninger.
Høsten 2006 vedtok Stoltenberg II-regjeringen å slette alle gjeldskrav som følge av skipseksportkampanjen til Sierra Leone, Peru, Ecuador, Jamaica og Egypt.
(Kilde: Wikipedia og Utenriksdepartementet)