Felles betegnelse for en rekke internasjonale overenskomster om beskyttelse av krigens ofre. Konvensjonen består av fire traktater som ble utarbeidet i Genève og som har satt standarden for internasjonal humanitær rett:
Den første konvensjonen, Om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten, ble vedtatt på en internasjonal kongress i Genève i 1864. Den andre konvensjonen, Om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs, kom i 1906. Den tredje konvensjonen, Om behandling av krigsfanger, ble vedtatt i 1929.
I 1945 tok Det internasjonale Røde Kors initiativet til en revisjon av Genèvekonvensjonen i lys av erfaringene fra den annen verdenskrig. Foruten en styrking av de tre tidligere konvensjonene resulterte arbeidet i en fjerde konvensjon, Om beskyttelse av sivile i krigstid, vedtatt i 1949.
194 stater har ratifisert konvensjonene (2010). Signaturstatene er pålagt å gjøre alvorlige brudd på Genèvekonvensjonene straffbare innenfor landenes nasjonale lovverk.
I 1977 ble to tilleggsprotokoller til konvensjonene vedtatt. Protokoll I videreutbygger og styrker beskyttelsen av sivilbefolkningen etter de fire konvensjonene, mens protokoll II særlig tar sikte på å regulere interne konflikter
(Kilder: ICRC, Store Norske Leksikon, Wikipedia)