Flyktningkonvensjonen skal sikre at alle som er på flukt fra uholdbare forhold i hjemlandet skal få opphold i et annet land til det er trygt å reise hjem igjen. Konvensjonen ble vedtatt av FN i 1951, og hensikten var å pålegge mottakerlandene plikt til å ta imot mennesker på flukt og ikke sende dem til land der de kan bli forfulgt.
Siden 1951 har spørsmålet om flyktningers status forandret seg mye. Flyktningkonvensjonens krav om at et menneske må krysse en internasjonalt anerkjent grense for å kunne kalles en flyktning gjør at mange som er på flukt fra krig og konflikt i dag ikke beskyttes av konvensjonen. Ifølge Flyktninghjelpen var mer en 27 millioner mennesker i 2009 flyktninger i egne land, såkalt internt fordrevne (Internal Displaced Persons - IDPs).
Et viktig mål for humanitære reformtiltak de siste årene har derfor vært å styrke beskyttelsen av internt fordrevne. De såkalte Guiding Principles on Internal Displacement (1997)er et ikke-bindende rammeverk for å beskytte internflyktningers rettigheter. Selv om prinsippet har støtte fra FN og andre humanitære organisasjoner, sikrer det ikke internflyktninger tilstrekkelig rettsvern.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) arbeider for å få på plass et mer omfattende regelverk som også omfatter internt fordrevne flyktninger.
Comments